Vårrull-lunsj

Nydelig vær i dag. Nesten sommer. Da skulle man jo tro at finvær-turgåern var positiv til tur. Men jeg gjorde meg litt vanskelig i dag også. For av og til så må huset prioriteres. Fikk betenkningstid til i dag, for de vet vel at et nei ikke alltid er et nei. 

En times tid før oppmøtetid, så hadde jeg brukt opp alle tørkestativene, så da kunne jeg jo like gjerne gå på tur. Var jo ikke plass til flere klesvasker på verandaen i sola, og innendørs husarbeid var ikke helt aktuelt i finværet.  

Frøkna begynner å trives godt i bæreselen, så prøvde ikke å leke utbryterkonge selv om d egentlig var tid for å få røre seg etter langdupp. 

Hva er vel mer naturlig enn å ha med seg asiatisk take away på tur? Det var i hvert fall veldig god mat å nyte i solveggen. 

Middag i regnet

Jeg innrømmer lett at jeg er en finværs-turgåer. Så når d tikka inn melding i går med spørsmål om ute-middag mens d regna ute, så var min første tanke "hvorfor ikke i morgen når det er meldt sol?". Jeg orka uansett ikke dra alene med tre små, så ba resten dra og kose seg. 

Plutselig var mannen ferdig på jobb, og han var gira på tur. Jeg var ikke helt overbevist, men det blir jo som regel koselig uansett vær og vind, og nå holdt jo ikke unnskyldninga mi lengre. Jeg kan jo ikke skylde på været, det blir for teit. I hvert fall når det bare er snakk om litt regn.

Jeg er fæl til å se for meg alt som må ordnes, men hvor mye trengs egentlig? Svært lite faktisk. Ungene var ferdig påkledd etter bhg, middagen ble pølse m lompe og fiskekaker, så den henta vi bare på butikken. Var vel heller min motivasjon som var mest jobb ;) 

Kom oss i bilen og ut i skogen. Og det er jo godt da, når man bare har kommet seg over dørstokken. 

Helt ok middag, frisk luft og ungene får leke og bruke kroppen. 

Jeg er fortsatt en finværsturgåer, men ganske enkel å overtale til å bli med. 

Null stress

I dag har vi vært på tur med barnas turlag,og når vi satte oss i bilen for å kjøre sa jeg at dette måtte jeg nesten blogge om.

Jeg har stort sett alltid en tidsplan i hodet,hva må gjøres og når, for at vi skal være klare til rett tid. Men ikke alltid jeg forteller denne planen til mannen. 

Å komme for sent synes jeg gjør fysisk vondt. Da er det kjekt å være gift med en som tror at "kom kl 20" betyr "dra hjemmefra kl 20". Kanskje ikke så ille da. Men nesten. 

Når to så ulike skal til et sted til et visst tidspunkt,så må det jo bli en kræsj av og til. Kræsjen blir som regel at jeg synes at mannen er for treig i forhold til tidsplanen (som han ikke har fått høre), og at han synes jeg stresser. 

I dag sov jeg litt ekstra, og når jeg stod opp så var mannen i gang med å ta frem turutstyr. To timer før vi skulle dra. Hva skjer?!

Klær var ordnet i gårkveld, ungene ble plassert ved hver sin haug med beskjed om å kle på. Jeg ordna mat og drikkeflasker,mannen pakka sekken og bilen. Med tre små så virker d som man pakker til  helgetur uansett hva man skal.

Så tilbake til bilen. Vi kom oss ut i bilen uten noe styr og mas. Til rett tid.

Det måtte jo blogges,så vi kan lese om det senere. 

Utetid

Etter en dag i selskap, var det godt med utetid på søndag. 

På grunn av at vi hadde vann i kjelleren i romjula, så har vi ikke overnattingsplass. Gjestene bodde derfor på campingen, og vi dro dit for frokost og utelek. 

Navnefest

På lørdag hadde vi navnefest for minstesnuppa. Elsker å planlegge bordpynt og lete etter inspirasjon, men litt stress blir det alltid rett før synes jeg. Men var ferdigpynta fredag ettermiddag, så da fikk vi en rolig kveld. 

Valgte rosa hortensia som blomster. Jeg delte opp bukettene og satte i hermetikkbokser og syltetøyglass. Telys i enkle holdere mellom blomstene. Ble litt tamt, så la på rosa løper i tillegg. 

Bordkortene var polaroidbilder (laget med appen printic), der jeg skrev på navnet på det hvite feltet. La det oppå servietten, som var brettet som en lomme slik at bestikket kunne legges inni. 

Man angrer aldri

Man angrer aldri på en tur skriver Ingebjørg på utetid.net. "Jo", var min første tanke. Men så kunne jeg ikke komme på en tur jg har angret på. Å kjenne litt anger underveis på en tung eller lang tur har jeg gjort, men ikke når jeg har nådd målet eller når man er hjemme igjen. 

Lørdag var vi på jubileumsfeiring for korpset. Det ble sent, men ungene startet jo dagen til samme tid, så det fristet nok mest å bli hjemme må jeg innrømme. Men ungene var lovet tur, og man våkner jo mer av frisk luft enn en dag inne. 

For ca et år siden ble det startet et turlag for barn her. Genialt for oss som er litt treige med å komme oss på tur på egenhånd. Vi har bl.a vært på topptur, fisketur, ski/aketur og mattur. I går var vi på tur sammen med 100 andre store og små.

Denne gangen var det tur i fjæra. Her ble det funnet en flaskepost med skattekart. Kjempespennende! På leting etter skatten tok jeg meg selv i å tenke at det var nå ganske langt unna de hadde gjemt denne skatten. Men sa ungene noe om det? Nei. 2åringen trasket i vei. Fant steiner hun kasta i sølepytter og bekker, bar på kvister og tegnet i sanden. 4åringen så jeg lite til, hun løp med resten for å finne skatten. En skatt 2-åringen var overbevist om inneholdt gullpenger (for det var det i skatten i barnehagen forrige uke),men de var fort glemt når det var lavasteiner i pakken som ble gravd frem. 

Minstefrøkna sover alltid så godt på tur. Bæreselen (ergobaby ventus) er sovemedisin, der slukner hun alltid. Har aldri hatt bæretøy for de to største, men er supert å ha nå kjenner jeg.

Fellesskapet

I helga kom jeg over et blogginnlegg der bloggeren skrev om mammaensomhet og at hun savnet fellesskapet. 

Vi må være utrolig heldige, for jeg føler jeg har dette fellesskapet. Jeg har venner som kjenner meg og barna så godt at de kan gi god hjelp og gode råd. Har venner som kommer på minuttet når kjelleren er fylt med vann og det trengs både barnevakt og noen til å tømme kjelleren. Hadde flere jeg kunne ringe når fødselen startet om natta. Noen til å hente og bringe i barnehagen når besteforeldrene ikke har mulighet. Vi har fellesmiddager, overnattinger og er på tur sammen. Ungene er i forskjellige aldre, men trives godt sammen. 

Ungene våre er heldige som har så mange som bryr seg om dem.